23. september.
Akkurat no skriv eg bloggen min som word- dokument. Kjem ikkje inn på bloggen min fordi passordet ligg i e-posten, og e-posten er min jobbmail, og i fleire dagar har kommunen sitt nett lege nede – og eg må vente til det er ”oppe å gå” før eg får publisert bloggen min. Men eg kan kommentera, og eg kan lesa pensum.
28. september.
Og når då endeleg nettet var oppe, fekk eg ikkje til nokon ting. Passordet virka ikkje, eg fann ikkje fram - og tilslutt gav eg opp ei tid. Men idag var alt annleis. Eg forstår ikkje kva som skjedde.
I dag har eg lest Monitor9-rapporten (tilsendt skulen) og om PILOT- prosjektet (i lyseblått kompendium).
Mykje har skjedd sidan sist eg var inne på bloggen. Eg kjenner at studiet hjelper meg til å setje fokus og sjå kva utfordringar me har i skulen. Ikkje minst kjenner eg at det er slitsamt å ikkje kome vidare enn til dei innleiande problema ( Erstad, PILOT, Skolar som lykkes). Dei tekniske problema i vår kommune gjer at skulekvardagen vår blir utrygg – særleg når det gjeld om me er på nett eller ikkje. Det er utruleg mykje me ikkje får gjort når nettet ikkje er ”oppe”. Ikkje får eg betalt rekningane, ikkje får eg lesa e-posten – som berre er reint administrativt. I tillegg kjenner eg at eg må laga ein alternativ plan for den pedagogiske aktiviteten i undervisninga i morgon. Eit alternativ dersom ”nettet” framleis ikkje funkar. Og kva gjer me med nasjonal prøve i rekning, kun digitalt?
På skulen vår har me utfordringar fordi det er bestemt at elevane skal bruke Linux-maskinar, medan lærarar og administrasjon bruker Windows. Me har stadig vekk vanskar med å få til eit stabilt nett. I tillegg har ikkje dei fådelte skulane eiga heimeside eller ei læringsplattform.
Den økonomiske situasjonen i kommunen opnar ikkje for å gi småskulane eit løft innan IKT. Snarare heng sparekniven over oss og truar oss med nedlegging og til ikkje å klaga. Stadig snakkar ein om at det er billigare å driva ein stor skule. Kanskje mykje av årsaka ligg nettopp her – leiarane på dei små og fådelte skulane kjenner at dei må formidla ”me klarer oss godt” i staden for ” dette går ikkje lenger”. Fundamentale innleiande problem altså.
I nettverket vårt diskuterte me desse utfordringane og kva me saman bør gjera. Me blei m.a. einige om å lage ein felles plan for innkjøp av utstyr til skulane som skal vere med på å bruke data pedagogisk ( prosjektørar i klasserom, digitale tavler, bærbare- pc’ar til lærarane, mm …) Me tur at behov for kompetanse vil auke når utstyret er på plass, og leiinga legg til rette og pressar på. For kompetanse er det trong for. Spesielt innan pedagogisk bruk av IKT i alle fag og døme på gode opplegg . PILOT- prosjektet viser at lærarar lærer best gjennom nettverk og gjennom kollegarettleiing. Hos oss er det allereie etablert eit slikt nettverk, i tillegg er skulane så små at heile kollegiet fungerer som eit team.
Ei av oppgåvene eg vil gjere, er å lage ei undersøking blant lærarane på fådelt-skulane våre. På den måten kan eg få inn empirisk materiale som eg vil bruka vidare i mine refleksjonar. Målet må vera å finna ut : Kva kan me? Kva treng me? Kva ønskjer me? Vil gjerne ha innspel her.
Monitor 09 viser at det å ha ein IT- ansvarleg i full stilling har mykje å seie for IT- utviklinga i skulen. Dette trur eg er svært viktig. Hos oss vil me nok vere fleire skular som deler på den IT -ansvarlege. Eg trur det er viktig at IT- ansvarleg har god teknisk kunnskap – men ikkje berre det. Den IT- ansvarlege bør og ha kunnskap om pedagogisk bruk av data.
Eg likte godt å lese at det faktisk var ein suksessfaktor å vere ein liten skule ( PILOT/ Erstad).
Ser heilt klart at det er naturleg og mykje lettare å få med alle på ei utvikling – i motsetnad til større skular der ein gjerne finn ”ildsjeler” som driv utviklinga åleine eller i mindre grupper.
Den siste veka har lokalavisene i Rogaland skrive mykje om IT i skulen. Rogalands avis skreiv 18.09. om ”Lærarar som fortviler over elevenes nettsurfing i timene”. Tema om digital mobbing, om nettvett, om aktivitet på nett som får store konsekvensar for både det sosiale liv ( mange har berre nettvenner og bruker 6-7 timar kvar kveld på pc) og for fysisk fostring. Eg trur at det er viktig å også ta med seg denne sida av utviklinga. Det er mange utfordringar som møter oss.
I neste blogg vil eg dela med dykk mi erfaring med digital mobbing. Eg har gjort meg nokre erfaringar og vore oppe i tilfeller som eg trur har gjort meg klokare.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei Hildemor!
SvarSlettOverskrifta di kunne jeg - og sikkert de fleste andre - skrevet under når som helst. Føler meg heller ikke særlig "flink". Tror dette er en nødvendig tilsatnd når vi arbeidetr med en teknologi som utvikler seg SÅ raskt.
Du illustrerer godt hvordan skoleledere kommer i klem mellom kolleger og elever på den ene siden og kommune/skoleeier på den andre. Det er vanskelig å bli blant de beste i verden på pedagogisk bruk av IKT uten maskiner og nett som fungerer. her har du en stor oppgave overfor skoleeieren din.
Lurt å lage nettverk som samarbeider om innkjøp. Hva med samarbeid om kompetanseutvikling? Små nettverk blant lærere med felles faglige interesser, f. eks på tvers av skoleenhetene når skolene er små - verdt å prøve. I det heletatt: hvilke allianser kan du lage? Hvem kan du få med på laget ditt?
Mange erfaringer å hente fra andre i lignende situasjon f. eks. på nettsteder siom Del&bruk.
Ser at utfordringene dine er store på det digitale planet. Av egen erfaring som lærer kjenner jeg at det er nettopp slike ting som har gjort at jeg kvir meg litt for å gå på datarommet med elever. Utstyret har vært for dårlig. Tiden som skulle gått til veiledning og undervisning i IKT når jeg har vært på data ble spist opp av maskiner som ikke virket, nettverk som "forsvant", tastatur som manglet bokstavtaster osv. Nå har vi 16 gode maskiner(197 elever) og jeg skal starte opp med friskt mot igjen. Datakompetansen må nok tilpasses og inkluderes i forhold til skolen rammevilkår.Men det er viktig å se de mulighetene som du og Kjell Atle påpeker med nettverk om innkjøp, felles kompetanseheving med andre skoler osv. Akssjonslæring som metode når man skal igang med IKT som satsningsfelt på en skole tror jeg er en fin inngangsport. Det er det elevene og lærerne gjør med IKT som kommer til uttrykk i den digitale kompetansen. I aksjonslæring blir veien til mens en går, samtidig som den er gjennomtenkt og strukturert. Men mangel av utstyr blir en skole fort akterutseilt digitalt(ikke minst lærernes mulighet for kompetanse), og som vi har lært gjennom litteraturen til dette studiet; vi kan ikke melde oss ut av den digitale utviklingen. Teknologien går fort. Men hverdagen er der, og vi må gjøre det beste ut av de mulighetene vi har. Som skoleleder må man nok påvirke oppover i systemet også, spesielt når det gjelder bevilgning av midler til utstyr. Kanskje må kompetansen om hvor viktig dette med IKT i dagens skole er synliggjøres/formidles på en måte oppover i systemet?
SvarSlettHei Hilde!
SvarSlettDet er mye kjent i det du skriver, både når det gjelder det faglige og det personlige. Særlig flink er det ikke så ofte man kjenner seg... Men du må bare ikke miste motet! Din skoleeier må snart forstå at innkjøp av utstyr må prioriteres, særlig nå som nasjonale prøver og eksamener foregår digitalt. Du må bare stå på og begrunne hvorfor det må satses. Mens du venter kan dere jo gå løs på diskusjonene rundt digital literacy? Det kan jo være lurt å beskrive en "drømmeverden"? Kanskje resultatet kan brukes som begrunnelse overfor skoleeier? Lykke til!